The Gateway to Sahara.

(sorry, in Norwegian only...)

-en motorsykkeltur til Douz i Nord-Sahara, sommeren -98.

av Mads Are Heie

Historien og bilder var på trykk i MC-Avisa's Touring-bilag sommeren '99.

HOME

Den store dagen var kommet. Vi var samlet på kaia i Oslo, klare for avgang med Kiel-ferga og turen til Tunis. Dette var sommerferien vi hadde planlagt siden Jul, endelig var vi i gang. Ni forventningsfulle personer, fordelt på 4 motorsykler og en bil. Det var en samling av ulike kjøretøyer. Ståle på sin Honda VF 1000 FII, Kie på sin HD FXRC, trimmet, senket og visstnok klar for turen til Sahara. Gare og Wenche på BMW R 80 G/S, det samme kjørte Britha og jeg. Eline, Christine og Kjell kjørte Pajero. Som alltid var jeg seint ferdig med forberedelsene av sykkelen. Fire om morgenen var bensinslanger og filter, som var siste del av servicen før jeg synes BMW’n var klar, skiftet. Så skulle jeg bare pakke, og som vanlig er det mye “kjekt å ha”. Britha skulle ha med klær til det ene og det andre, tilhørende sko til antrekket, jeg nøyde meg med to par skift av undertøyet, til hennes store forvilelse. Litt nevrotisk er jeg, så reservedeler og verktøy tar mye plass. Jeg MÅ bare ha det med. Med noen gamle aluminiumsprofiler fra et Evalet-dusjkabinett, ble bagasjebæreren utvidet, så det skulle bli plass til alt.

Klokka ble to på dagen søndag 12. Juli og Kiel-ferga la fra kai. Syklene var stroppa fast, og bagasjen slept opp til lugarene. Endelig tid til å se hva jeg egentlig hadde pakka ned. Hadde jeg oversikten? Som selvutnevnt turleder, med alle fullmakter til planlegging av rute, bestilling av biletter og utvelgelse av severdigheter underveis, stressa jeg som bare det. Målet for turen, Douz, “the Gateway to Sahara” lå bare noen dager unna.

Kontinentet.

Mandags morgen var vi på “kontinentet”. 3 uker på tur lå foran oss. På lang, lang rekke trillet vi ut av Kiel, ut på Autobahn, med retning mot Munchen. Skoletysken og kjøremusklene ble trimmet, og den herlige “ute på tur” følelsen var der. I Garching ventet min tidligere speiderleder Arne, og hans kone Veronika på oss med åpne dører. Alle 9 ble innlosjert, Britha og jeg på rommet “mitt”, 3 i stua, 2 i spisestua og 2 hos naboen. Plass er aldri noe problem hos de. Nå var det tiende gangen jeg var innom, første gangen var i 1985 på vei til Israel.

Selv om Sahara var målet for turen, og det jo er et stykke å kjøre dit, skulle vi prøve å få med oss noen severdigheter underveis. Buss og bane inn til Munchen, vi skulle se Marienplatz, Olympiastadioen, BMW-museet og Darr, en butikk for “Erlebnisreisende”. Der er det enormt med ting en bare må ha. GPS-holdere, alu-kasser, jerry-kanner, vannrensingsutstyr, telt, mosqito-nett, primuser, dekkspaker, kart, reisebøker m.m. Her ble det handlet Therm-A-Rest liggeunderlag, pumper, Ortlieb kameraveske, dekkspaker, pakninger til Sigg-flasker, fleecejakke, og en haug andre småting. Mye mer spennende enn gamle rådhus og olympiastadioer. Neste var BMW-museet, som desværre var stengt. Her måtte vi nøye oss med å titte inn vinduet, og da fikk vi se “Olga”, Helge Pedersens “Jorda-Rundt-BMW”. Av en eller annen grunn var hele gjengen nå blitt mere sultne enn interessert i turistattreksjonene, så Pizza-Hut ble neste stopp. Endelig skikkelig “Bayersk kost”. Pizza og øl. Og det var det vi rakk i Munchen. Det var blitt kvelden og tid for å treffe vertskapet vårt på stamkneipa i Garching.

Før avreise til Heiligenblut, måtte jeg en tur innom BMW-forhandleren i Garching, for å hamstre deler. Jeg hadde sendt faks til de noen dager i forveien så alle delene lå klare. Ekstra coil, eiker, wirer, plugger, bremseklosser, hjullager og andre ting som kanskje kunne ryke. Tilbake til Garching og en rask frokost, som ble til lunsj. Ny runde med pakking, på en nedelsset BMW.

Videre sørover gikk det, og høyere opp bar det. Bedre og bedre ble det, men jammen ble det kaldere også. Jo nærmere vi kom Gross Glockner og “Hochalpen-Strasse’n”, jo mere regnet det. Men til topps på Edelwiss-Spitze’s 2571 m.o.h skulle vi. Utsikten uteble i tåkehavet, det var +2 grader og det hagglet. Ingen andre turister å se, og kafeen var stengt. Men artig var det, og varmere ble det jo i Afrika. Der fikk Pajero-folket igjen for sine +20 grader i bilen. Gross-Glockner sløyfa vi, og satte kursen for Heiligenblut og MC-campingen der. Opp med lavoen, og inn på restauranten. Deilig mat, Jeger-te, “planker” og øl. Alltid trivelig å komme dit. På torsdagen våknet vi til strålende vær. Det ble frokost ved langbordet ute, før vi igjen var på veien, nå med kurs mot Venezia. Tempoet i trafikken rundt oss steg jamt med varmen. Veldig greit synes nå jeg, det ble jo en myk overgang til Tunis.

Camping Rialto var stedet jeg overnattet for 2 år siden på tur til Tyrkia. Dette var en helt ålreit plass, så jeg så ingen grunn til å leite etter noe annet sted. Noe spent på om jeg skulle finne den igjen var jeg jo, men jaggu kjørte jeg rett på. Ut av kjøredressen, inn i sommerklærne, og opp med teltet. Nå bar det inn til Venezia hvor jeg tenkte å guide folket gjennom, men uten kart ble det jaggu vanskelig. Så god hukommelse hadde jeg ikke. Vi trasket rundt og rundt, fant San Marco og koste oss hele kvelden. At jeg nektet å bli med fruen i Gondol, blir nok aldri tilgitt, men det får jo være grenser for hva en blir med på! Kanskje dersom vi drar dit alene engang, og ingen kjente ser meg..

500 nye kilometer på Italias dyre motorvei-nett, tok oss til Roma. Hjemme hadde Mauritio som hjalp oss med bilettbestilling til ferga fra Napoli til Tunisia, anbefalt oss å ta inn på Camping Nomentano. “ Lett å finne og skikkelig bra” var hans beskrivelse av den. Lett å finne var den kanskje for han som jo er fra traktene, men vi rota litt. Det ble litt feil retning i enveiskjørt vei, noe som var litt spennende når alle fem kjøretøy skulle henge med. Vi fant fram, og jammen var det fullt. Stappfult. Plassen var knøttliten, og det var stappfult med småtelt og inter-railere. 10 - 50 cm mellom teltene. Lavuo’n på 14,7 kvadrat ble litt vrien å få plass til, men vi forsøkte da. Fire småtelt fikk vi opp, og fire motorsykler samt Pajeroen ble klemt sammen i et hjørne. Nå var det middagstid. Campingens meny ble gjennomlest, og alle fant noe de kunne tenke seg. Det ble Pizza, Hamburger og Spagetti. Pizzaen var varm, men ustekt, Hamburgeren smakte noe, men det tok helt av når spagettien kom. Rett fra micro’en, plastfolien ble fjernet med en elegant håndbevegelse fra kelneren, og “bon apetit”. Dette kunne han. Et festelig sted synes iallefall jeg, selv om ikke alle takla det like bra.

Eline tok på seg å guide oss rundt i Roma, dagen etter. Det var hennes femte tur hit, så hun hadde etterhvert blitt godt kjent. Vi raste innom Colusseum, Spansketrappene, Fontena de Trevi og et par steder til. Jeg hadde aldri vært der før, så det var bare å henge på, se alt og ikke gå seg bort. Fornøyde av inntrykk fra Roma, busset vi tilbake til campingen, spiste mer pizza, og diskuterte videre veivalg. Noen synes det hadde blitt vel mye motorveikjøring, og ville heller følge småveiene langs kysten. Forandring fryder, så småveier ble det. Det gikk veldig fint et lite stykke, så stoppet alt opp. Løste seg sikkert snart, tenkte vi en stund, men utålmodigheten tok overhånd, og vi to som var kommet lengst i å tilpasse oss lokal kjørekultur, freste forbi hele køen. Veiarbeid og omkjøring var årsaken til opphopninga. De andre lot seg vente på, så vi fant oss en plass i skyggen ved noen melonselgere, kjøpte oss melon, og slappet av mens de andre sneglet seg fram i køen. Omsider var vi samlet igjen, og jeg la meg som vanlig foran og “viste” vei. Kysten forsvant gradvis, det gikk oppover, og sola gikk ned i feil himmelretning. Jammen hadde jeg kjørt feil. Resten av gjengen, med kartleser i bilen, og GPS teipet fast på Harleyen, regnet med at jeg kunne veien. Der tok de feil. “Vår” vei fant vi greit igjen etter noen kilometer, og der var det jammen en restaurant også. Lang pause ble det, og før vi kom oss til Napoli var det bekmørkt. Folket i bilen tok føreroppgaven og la seg foran, siden de hadde en rekke med ekstra lykter. Utpå natta var vi framme, hotell etter hotell var fullt, til vi fant et der det var et ledig dobbelt rom, og en campingplass oppi gata. De to som hadde tatt skrekken på campingen i Roma, nøt luksusen på hotellet, resten krabbet inn i teltene, og sovna slitne men fornøyde.

Den siste dagen i Europa var kommet. Vi putret oss ned til havna, og fant Linee Lauro’s bilettkontor, etter forklaringen til Mauritio hjemme i Norge. Jammen stemte bookingnummeret vårt, og alt var under kontroll. Av frykt for dårlig bensin i Tunis, brukte vi ventetiden til å fylle opp tankene, kjøpe noen flasker motorolje, og fant så en sliten havnerestaurant hvor vi ble servert nydelig mat.

Det gikk mot fremmøte-tid til båten, og da begynte kaoset. Endeløse køer, med nedlessa biler. På takgrindene var det kjøleskap, Tv, enorme pappesker, kofferter, tråsykler. Når det var fullt på takgrinda, ble det stablet oppå bagasjelokket. Personbilene ble to ganger høyere enn vanlig. Det var rett og slett imponerende hva det gikk an å få med seg i/på en personbil. Vi kom oss ombord, fikk surret fast mc’ene, og fant frem til våre 1.class cabins. Jammen glad jeg ikke hadde bestilt vanlig lugar, gitt. Dette var omtrent som “Holger Danske”. Enkel og grei kost ble det, litt å drikke, og så en tur i Tax-free’n. Et bøttekott, og det eneste de hadde var sigaretter, noe ingen av oss hadde bruk for. “You need it for the police in Tunis” forklarte mannen bak disken. Nei takk, vi prøver oss uten!

Deilig, varmt vann fra Sigg-flaska

Afrika

Mandags morgen fikk vi øyekontakt med nord-afrika. Kie hadde logga hele seilasen på GPS’n, og kunne forsikre oss om at vi var på rett sted. Pakning på, førstemann inn i passkøen. Det ble ikke oss. Alle de andre hadde nok mere trening i dette. Men jammen passet de rundt oss i køen på at vi fikk med oss alle papirer og stempler. Prata og pekte og dro oss med fra bod til bod. Takk til dem. I pass-kontrollen ble jeg litt svett. Politidama bladde og bladde i passet mitt, som etterhvert er blitt ganske innholdsrikt etter turer til Syria, Tyrkia, India, Vietnam, Laos, Nepal og andre spennende steder. To blanke ark var det igjen til henne. Gjennom “Den blå porten” som vi senere skulle få tilbringe timesvis ved, kom vi oss omsider og endelig var vi i Nord-Afrika. Tørt og varmt og skilter skrevet på Arabisk. Nå var vi virkelig på tur! Etter en drøy time i banken hadde vi til og med fått oss lokal valuta, så nå var vi klare for veien. Fra La Goulette og inn mot Tunisia bar det, og jammen var det en opplevelse å stå i tett trafikk, midt inni by’n, eksos, +40 grader, kjøredress og ikke være sikker på veien. Mannen i Folkevogna ved siden av meg snakket tysk, så jeg var snar med å spørre om veien til Kairoan, dagens bestemmelsessted. Følg meg sa han, satte på varsellysene og ga gass! Det gjorde vi, og etter noen halsbrekkende manøvrer var vi ute på hovedveien. Han slapp oss ikke før vi så et skilt som viste veien til Kairoan. Alle tiders hjelpsom fyr! Ved første kafe svingte vi inn, og her fikk vi vårt første møte med Tunisisk mat. Menyen var det vanskelig å forstå noe særlig av, Ståle fikk testa fransken sin, som hadde ligget urørt i tjue år. Vi andre pekte, smilte og nikket. Snart stod bordet dekket med en frokost som var helt fortreffelig. Hva som blei servert er jeg ikke sikker på, men nydelig var det. Maten fikk synke og vi slappet fullstendig av, til de naturlige behovene meldte sin ankomst. “Toilet” ble lokalisert og Britha var først. Lettere oppgitt kom hun tilbake. “Herregud så møkkete og det er jo hverken vann eller papir der”. Etter at alle ni hadde vært innom i tur og orden, hadde haugen med møkk vokst betraktelig, og lukta tok helt overhånd. Det var det siste “ordentlige” toalett vi så. Fra nå av var det “stå-dritere”, som er min favoritt når jeg er ute på tur. Mye mere reinslig, slipper jo å sitte på ringen. På en primitiv utgave av “stå-driteren” i Himalaya for noen år siden, hadde jeg gått tom for papir etter dagesvis med diare. Venstrehånd og blikkboksen med vann var eneste alternativ. Vi kan jo synes hva vi vil om det, men sår bak blir en nå ikke...
240 kilometer gjennom et nydelig og vekslende terreng, som ble tørrere og tørrere, var vi framme i Kairouan, muslimenes fjerde helligste by. Hotellet ble valgt utifra “Rough Guide’s” anbefalninger. Vi kjørte på lavbudsjett, så en og til nød to-stjerners med dusj og do på gangen var midt i blinken. Jeg ser ikke noe poeng i å bruke penger på dyre overnattingssteder, uten sjarm og kontakt med lokalbefolkning. Bo billig og bruk pengene på bensin istedet! Rommene var midt i blinken, sykler og bil ble parkert rett utenfor inngangen, og vi låste etter alle kunstens regler. ABUS-kjettinger og bøylelåser, supplert med wire gjennom alle hjul. Ved et kafe-bord rett ved satt en gammel tunisiser. Litt flaue ble vi jo når han spurte oss hvorfor vi brukte så mange låser. Vi var jo i Kairouan, en hellig by! Der var det ingen som ville stjele.. Forklaringen vår ble at hjemme i Oslo var vi nødt til å passe på, så vi gjorde det av gammel vane.

Kjøretøyene fikk være i fred, men værre var det med oss. Det var en kar som absolutt skulle vise oss gamlebyen før middag. Jeg antydet noe om at vi sikkert endte opp med te og noen supertilbud på tepper eller lignende. Vi tuslet gjennom smug etter smug, var en tur inn i Kairouans eldste moske, overvar 3-400 barn som hadde høytlesning fra Koranen. Mektige saker var det og absolutt verdt det påfølgende te- og teppebesøket.

Hos Reperatiom Motos

Tirsdagsmorgen var det meningen å komme seg tidlig avgårde til Tozeur. Det ble pakket, spist frokost, og BMW’n fikk sin første halvliter olje på turen. Samtidig tok jeg en rask gjennomgang av hele sykkelen. Oops, da så jeg sprekken i gaffelbeinet! Undersiden av hjulbolthullet var brukket. Låseskruen var nok strammet for hardt. Desperat begynte jeg å tenke på mulighetene til å få dette ordnet. Sveise eller få sendt et fra Norge? Det hagglet på med gode og dårlige råd fra resten av reisfølget. Første runde fikk bli å oppsøke MC-verkstedet som visstnok skulle finnes. Litt til høyre, noen svinger til venstre, litt hit og til slutt dit så var vi på stedet. “Moto-Reperation” het det der, og han hadde spesialisert seg på Peugot mopeder! Jeg trøstet meg selv med at det var værre den gangen veiva på Sportsteren røyk i sør-øst Tyrkia, ved grensa til Syria. Så kom politiet innom for å ta en titt. Han kjørte en sliten BMW R80 Politi-MC, men hadde en annen gaffel. Ellers kunne vi jo bytta? Jeg prøvde å finne ut om det fantes noen BMW importør i landet som kanskje kunne skaffe deler, men “problem, problem” var igrunn det eneste svaret han hadde. Det stemte nok med mine søk på internett etter MC og BMW relaterte saker i Tunis, før avreise. Det nærmeste jeg kom var telefon-nummeret til arrangøren av FIM-Rallyet som var i Tunis for noen år siden. Der var det bare ei jente som svarte. Han jeg hadde navnet på, var bortreist. Det var bare å sette igang. Med siv.ing. Kie som teknisk konsulent og den som stod for beregning av hvordan kreftene virket under belastning, Brithas optimisme, og min iver etter å komme videre, satte mekanikeren igang med sitt. En særdeles enkel patent, som sikkert ikke ville bli godkjent hjemme. Jeg slo meg til ro med at bruddet sikkert hadde vært der lenge. Forhjulet hadde jo ikke vært av på over et år, siden jeg ikke bytta dekk før jeg dro. Nå visste jeg om svakheten, og kunne følge med utviklinga. Det meste av bagasjen ble overført til bilen, for å minske tyngden på sykkelen, så bar det videre. Til Tozeur kom vi oss etter mørkets frembrudd. Hjulet hang på, og holdt hele veien hjem.

Sahara

I Tozeur som bar litt for mye preg av turismen, hadde vi ikke noe spesielt på planen. Det var bare et utgangspunkt for dagsturen til Nefta, og grenseovergangen til Algerie. Helt til bommen kom vi. Grensevakta sa han godt kunne slippe oss gjennom, men vi foretrakk å holde oss på den sikre siden. Algeri har ikke vært det greieste landet å ferdes i siden 1992. Når det en gang blir fredligere, kan vi jo veien til grensa! Turen til Tamanrasset kan jo planlegges grundig i ventetiden. Så her stod vi da. Ståle med sin Honda, Kie sin HD, Kjell og jentene i Pajeroe’n og jeg med min 14 år gamle R80 G/S. De andre ville ikke være med, det var jo den samme sanda hele veien mente de. Vi som stod der synes det var “rått” å ha kommet oss til Algeri-grensa. Turen tilbake til Tozeur var en nytelse. Sand, sand og atter sand. Uten bagasje og passasjer ble det mulig å leke litt i “sandkassa” . Ståle var litt skeptisk, og synes ikke Hondaen var helt velegnet til slik bruk. Kie “måtte bare” men sank fort. G/S’n var nok mer på hjemmebane, men jammen er det greiere med snøen! Tungt som f.. og 43 liters tanken gjorde ikke sykkelen letter, men artig, det var det. 11 dager hadde vi vært på tur, og var så langt syd som vi skulle. Omgitt av sand på alle kanter, noen spredte oaser, og “elg-skiltene” hjemmenfra var bytta ut med “kamel-skilt”. Svetten rant, og litersvis med vann ble helt innpå. Det knasa mellom tennene når jeg tygde. Munnen ble jo fylt med sand siden jeg ikke klarte å la være å smile bredt mens jeg kjørte. Dette var gøy!

Tilbake i Tozeur var det bare å pakke sakene, og sette kursen mot “Chott el Jerid”. Dette er en stor, inntørket saltsjø, 60-70 kilometer å kjøre gjennom, på en vei som er fri for svinger. Det var flatt og varmt. Frisk fart rett fram. En stopp halvveis måtte vi ha. Nøyt varmen (?!), utsikten og det å være der. Helt herlig var det. Kjell svingte ut av veien og ut på saltskorpen for å leke litt. Blodtrykket hans steig nok når bilen sank gjennom. Turtallet økte, og farten likeså, og han kom seg opp på veien igjen. Britha tok over som fører av G/S’n, mens jeg satt bakpå som fotograf. Filmrullen forsvant raskt da jeg synes det ene motivet var mer fantastisk enn det andre. På andre siden av “Chott el Jerid” ble de tørre slettene brutt opp av grønne oaser. Her var det små landsbyer, gamle Peugoter, kameler og kjerrer om hverandre. Vi nærmet oss Douz, og var i “the Gateway to Sahara”. Vel fremme i Douz, oasen som var returstedet for ferden, fant vi frem til “Camping Desert Club”. Hardpakka sand, daddelpalmer og en liten restaurant. Vi fikk gode råd om hvor vi burde plassere teltene, med tanke på skygge mot sola neste morgen. Jamen var det godt, for skyggetemperaturen kom opp i 42 grader, og da er teltet i varmeste laget. En egyptisk dame vi traff på i Napoli ristet på hodet når hun hørte hvor vi skulle. Det var jo den varmeste tiden på året. Det ville bli uutholdelig, mente hun. Men så er det jo utrolig hva en venner seg til.

Douz by night var rolige greier. Tusla rundt i støvete gater og så på folkelivet. Et bryllup fikk og med oss, sett fra sidelinja. Fargerik forsamling med mye lyd! “Fridagen”, den første dagen vi ikke skulle videre noe sted, ble brukt til det eneste rette, nemlig å kjøre sykkel. Vi dro avgårde mot Zaafrane, som var den første oasen på denne runden. Store saken var det ikke. Noen nedlitte hus, og et slitent, lite “hotell” var det hele. Hundrevis av kameler omga oasen. Dette var stedet for å dra på kameltur. Jeg foretrakk BMW’n og kjørte meg godt fast i løs sand. Kie kjempa seg fram med HD’n, fant et bra sted til å spole i sanda, og synes målet med turen var nådd; nemlig å spole i Sahara! De andre delte ikke helt vår entusiasme, men lot oss holde på til vi var fornøyde. Deretter gikk ferden videre til en større oase, El Faoar hvor vi lot oss friste av et Coca-Cola skilt på en værbitt murfasade. Iskald brus gikk ned på høykant, først med lokal musikk i bakgrunn, som snart ble bytta ut med “Disco-hits #19” på fullt volum. Her hadde det nok vært turister før oss, gitt. Å sitte i ro for lenge er ikke noe stas, så vi valgte en vei som var av de minste på kartet, og kjørte videre i spor gjennføyka av sand. Inn mellom palmene og ut igjen på andre siden for å ende opp i en liten husklynge, som utgjorde bosetningen i oasen Es Sabria. På kort tid var vi omringet av småunger, som ropte, pekte og fortalte ting på et språk jeg ikke forstod noe av. Her ble det mye smil, latter, sitte på fanget til Britha og prøvesitte motorsykler. Ordentlig festlig! Dagen etter var det avreise fra Douz til Sousse, med første stopp i Kebili, noen kilometer nordover, hvor første bensinstasjon var. Blyfri hadde de visst ikke, så resten av reisefølget, inkludert Britha som satte seg inn i Pajero’en, skulle rett bort i gata til en stasjon som hadde. Jeg var allerede igang med å fylle, gjorde meg ferdig og svingte etter de andre. Snart var jeg ute av byen, uten å ha sett noen bensinstasjoner med reisefølget mitt. Stussa litt, men tenkte de hadde fortsatt litt til på jakt etter blyfri. Et lite stykke ble til flere kilometer, og snart stod jeg alene i det brunsvidde landskapet, uten å se kjøretøy hverken foran eller bak meg. Ikke hadde jeg sett dem på vei ut av byen, så jeg bestemte meg for å fortsette, da de var nødt til å være foran meg. Etter 7-8 mil kom jeg til et tettsted, og jammen var det en Shellstasjon der, som og hadde blyfri. Så var det bare å spørre der om resten av gjengen hadde vært innom. Det ble noe slikt som “motos, auto friends here?” hjulpet av rette antall fingre for å få med antall kjøretøy. “No, no” var svaret. Jeg gjentok spørsmålet noen ganger i ulike varianter, og fikk samme svaret hver gang. Satte meg til å vente, men etter en time ble ble jeg mer og mer overbevist om at de allikevel var foran meg. Løsningen måtte bli å legge igjen en lapp på Shell-stasjonen, om at jeg dro til Sousse, og ringte hjem derfra med beskjed om hvor jeg var å finne. Var de bak meg ville de muligens stoppe her, og om de var foran, ville de forhåpentligvis vente på meg før eller siden. Snart var jeg ute ved kysten og passerte storbyen Gabes. Her var det sjø, litt kjøligere drag i lufta, vegetasjon, masse folk og kaotisk trafikk. Turen i ørkenen var over, og jeg savnet det allerede. Nå fulgte jeg kysten nordover mot badebyen Sousse, hvor planen var å tilbringe de siste dagene på stranda. Sulten meldte seg, så det ble en matbit på en fortauskafe. Jeg satte BMW’n godt synlig i veikanten, og med ansiktet den retninga jeg hadde kommet fra, i tilfelle det skulle dukke opp kjentfolk. En snau time gikk, og jammen datt det inn en gjeng. Ikke fritt for at jeg var letta. De hadde funnet en stasjon med blyfri i Kebili. Litt vrien å se fra veien var den visst, så de hadde holdt utkikk etter meg så jeg ikke skulle passsere. Da jeg ikke dukka opp hadde de leita etter meg en time, før de fant ut at jeg måtte ha lurt meg forbi dem, med kurs mot kysten. På lang rekke fortsatte vi samlet videre mot Sousse. Vel framme fant vi et enkelt og greit hotell, hvor vi fikk parkere motorsyklene på terassen utenfor inngangen. De neste dagene var vi “charter-turister” og tilbragte dagen på stranda og kvelden på restaurant. Store kontraster til dagene i ørkenen. Kie fyllte 32 år i Suosse, og kvelden ble feiret med kaffekoking på primus ute på verandaen, og rødvin i korridoren, før det ble restaurantbesøk etter Jubilantens valg. Etter noen dagers slaraffenliv på stranda, var det på tide å pakke på syklene igjen.

Den blå porten

28. juli var det blitt, og samme ettermiddag skulle vi avgårde med ferja fra La Goulette til Marseille. De 140 kilometerene var tilbakelagt på et par timer, og igjen var vi ved “den blå porten” hvor vi starta 9 dager tidligere. En kar hadde utstyrt seg med SNCM-caps (Société Nationale Maritime Corse-Méditerranée), og vi trodde selvsagt at han var en representant for rederiet. Bilkøen var lang, og vi var meget fornøyde da han geleidet oss helt først i køen, helt til han skulle ha penger for det. Men vi samla sammen noen sedler, og han strålte. Sikkert bra butikk dette her. Først i køen var vi iallefall. Og det var vi lenge. Timene gikk, og jo lengere det var siden båten skulle ha gått, dess hissigere ble stemningen. Informasjonen var lik null, og når vi spurte på havnekontoret, hadde alle som kunne engelsk gått for lengst. Åtte timers venting ble det, før en kar kom ut i køen og informerte på sitt eget språk. Så løste køen seg opp og bilene forsvant. Ungene fra bilen bak oss oversatte til fransk for Ståle som igjen viderefortalte til oss. Båten hadde maskinskade, og det skulle komme ny dagen etter. Vi skulle ta inn på “Le Grand Hotel du Lac” inne i Tunis by, og møte opp på samme sted klokka 1400 dagen etter. Bare å hive seg på hjul etter de andre. Og fram til rue Sinbad der hotellet lå kom vi. Et merkelig bygg, en trekant som stod opp ned og balanserte på spissen. The Rough Guide sier: “Two stars. Discreet and tasteful is it not, but the inverted pyramid is now a landmark on the Tunis skyline and not a bad place to stay if you like a bit of luxury”. Visstnok et fasjonabelt hotell da det ble bygget tidlig på 70-tallet. Litt mindre fasjonabelt i dag, men heisen virka, og i åttende etasje fikk vi et rom med air-condition (for første gang på turen), eget bad, stor dobbeltseng og TV. Her var det CMT (Country Music Television) og etter litt sapping endte jeg med “Kampen om tungtvannet” i Rjukan, dubbet på fransk. Det ble nesten så jeg fikk hjemlengsel! Med en dag ekstra i Tunis ble det mulighet for en rundtur i byen. Britha og jeg gikk på marked i gamlebyen, kjøpte krydder og Sunlight-såpe. Kjekt å ha. Igjen gikk ferden ut til La Goulette, som er Tunis’ havneby. Tilbake ved den blå porten, kom den samme karen med den samme Capsen, og viste oss vei helt fremst. Betalinga fra dagen før var fortsatt gyldig, så det var tydelig at han var fornøyd med kundene sine. Så stod vi her da, og ventet, mens timene sneglet seg avgårde, uten at vi fikk vite noe mer om avgang. Stemningen steg igjen, hundre biler lå på hornet, og de hissigste stod og slo i porten. Det hele var egentlig ganske underholdende. Vi filmet og tok bilder. Klokka 2200, 32 timer etter første oppmøte ble “den blå porten” åpnet, og jammen slapp vi inn. Nye køer for passkontroll og toll stod for tur. Ståle, Kie og jeg ble henta av en streng kar, tatt med inn på et kontor med flere strenge karer, passene tatt inn, så kom spørsmålet: ” Why did you take photos? This is military area. Where is the Videocamera”. Ops, dette var ikke meningen. De mente vi hadde filmet inne på tollområdet, noe vi ikke hadde. Videokameraet lå i bilen, og vi ga oss ikke på at vi kun hadde tatt bilder utenfor området, noe som jo stemte. Etter å ha blitt spurt om familieforhold, yrke, utdannelse og hvorfor vi hadde vært i Tunisia, slapp de oss ut. Før det ble midnatt var vi ombord i båten, og forlot det Afrikanske kontinentet.

Europa

Et drøyt døgn etter og midt på natta, var vi framme i Marseille og igjen på Europeisk jord. Vi ble enige om å kjøre en times tid ut av byen, for å slå oss ned på en rasteplass. I løpet av denne kjøreturen begynte BMW’n å fuske, noe den og hadde gjort på vei til Algeri-grensa. Til rasteplassen kom vi, rulla soveposene ut på bakken og sovna. Dagen etter satte vi kursen mot Freiburg i Tyskland, en etappe på 750 kilometer. BMW’n fortsatte å fuske, til tross for nye plugger, og i Ins, en liten by i Sveits, stoppa den helt. Ny coil, pluggledninger og ennå et sett nye plugger ble forsøkt, uten at det ble noe særlig til gnist. Klokka var blitt seks en fredags kveld, og jeg begynte å tro at muligheten til å rekke hjem til mandag var liten. Da dukka det opp en eldre kar, som til vanlig kjørte BMW K 100. BMW verksted var det rett oppi gata fortalte han, og de stengte halv sju. Kjell og Kie forsvant, og var tilbake en halvtime senere, fulgt av kassevogna til “Meyer Motos”. Det var redningen. Inn med BMW’n, og avgårde til “Meyer Motos”. Kjell og Kie fant verkstedet, som hold til på en gård i utkanten av Ins, fem minutter før de stengte for helga. Ikke noe problem. En gikk igang med sykkelen, mens den andre lagde kaffe til hele reisefølget. Verkstedet var strøkent, ikke en flekk på gulvet, syklene på geledd og orden på hver minste ting. “Tenningsboksen” under tanken var gåen. Årsaken var var visst at den hadde gått varm, på grunn av møkk som isolerte varmen i boksen, og det er jo kjedelig i Tunisia. Så lærte jeg det. 1200.- kroner var prisen, og jeg var lykkelig over å være på veien igjen. Utpå natta nådde vi Freiburg. Noen timer på øyet ble det, før vi la oss ut på autobahn igjen med kurs mot Hamburg og Mellenbergweg 17 hvor Rainer bor. Milene rullet raskt avgårde, kun avbrutt av de nødvenige stopp for bensin og en matbit. 900 kilometer var unnagjort når det var blitt kveld og vi trilla inn i bakgården til bydelens eldste hus, som er fra 1700-tallet. Varm velkomst og stor gjensynsglede, etter besøket for to år siden, på vei til Tyrkia. “Pizza-Expressen” ble oppringt, og snart var pizza og kaldt øl i hus. Når øyelokka ble tunge nok, ble soveposene rulla ut på kjøkkengulvet, i stua og arbeidsrommet til naboen. Siste dag på hjul var kommet. Noen få mil nordover i regnvær og 15 grader minnet oss på at vi snart var hjemme, og ferien over for denne gang. Ferjekøen til Kielferja ble en ganske så stille og rolig seanse, sett i forhold til den i La Goulette fire dager tidligere. Ikke timesvis med venting, 40 grader i skyggen, tuting og selgere. Oversiktelig og grei, med ombordkjøring på sekundet. Reint kjedelig ble det nesten! Turens siste kveld ble markert med en bedre middag med tilhørende vin. Mange spennede og artige opplevelse og fine minner rikere var vi blitt. Rundt bordet var det enighet om at det til tross for varmen, sanda som knasa mellom tenna, den ene kakerlakken i Kairouan, diaren i Douz og de litt for lange dagsetappene hjemover, var det verdt turen. For noen holdt det med den ene gangen, mens andre allerede dagen etter var igang med å fundere på hvor neste års tur skal gå. Mandag 3. august trilla vi ut fra ferja, og var tilbake i Oslo igjen. En tysker på R80 GS rulla ut sammen med oss, og var tom for strøm. Litt starthjelp fikk han før han satte kursen mot Tromsø. Den som kunne slått følge...

Detaljer for spesielt interesserte:

Min sykkel:

BMW R80 G/S, -84.

140.000km, (eller mer)

Acerbis 43 liters tank

Hjemmesmidd bagasjebærer og salvesker

Forbruk på turen:

329 liter bensin på 522 mil, skulle gi et forbruk på 0,63 ltr/mil. Ikke så værst på en gammel boxer, med to personer og bagasje.

7 dl olje

En tenningsboks

Et sett bremsklosser (som skulle vært bytta før avreise)

Et gaffelbein (?!)

Tunisia tourist & travelguide
Lonely Planet: Tunisia

You are visitor number since 02. May 1999