Noen av folkene i Gnore var så glade i og stolte av lenkene sine at de ble med i Lenkeklubben. I Lenkeklubben kom folk sammen og viste fram lenkene sine. De tevlet om hvem som hadde finest lenke og så videre. Og de likte så godt å pusse og stelle lenkene sine så de skinte om kapp med sola. Og noen folk kom sammen og tevlet om hvilke klirrelenker som klirret best, og noen tevlet om hvilke lenker som var sterkest og så videre. Men de aller aller fleste likte nok best å tevle om hvem som hadde finest lenke. Og det syntes nok også de som bestemte i Lenkeklubben var det viktigste.

Og de som bestemte i Lenkeklubben lagde protokoller der det sto hvilke typer lenker som skulle få være med i tevlingene. Lenkene kunne ikke være lagd av alle slags metaller og legeringer. Nei, bare metaller som var kjent fra før og legeringer som noen av de gamle folkene som bestemte hadde hørt om før, skulle få være med. Hvis noen smeltet sammen noen andre metallblandinger i smia si hjemme og lagde lenke av dette, så fikk de ikke være med på tevlingene til Lenkeklubben. Ja, de fikk til nød være med blant dem som bare tevlet med klirrelenker og slikt, for det syntes de som bestemte i Lenkeklubben ikke var så viktig.

Men de fikk ikke være med hvis Lenkeklubben i Gnore skulle tevle med andre land sine lenkeklubber om hvilke lenker som klirret best eller var sterkest. Så da var det nok litt viktig likevel.

Så var det noen folk som begynte med en lek de kalte tulligali. Tulligali het det for da sprang de som tullete og gale med lenkene sine og fikk dem til å trille fort i alle slags retninger, vende fort hit og dit, rulle seg sammen og strekke seg ut, og det var ikke måte på hva de kunne få lenkene sine til å gjøre. Og de kunne leke tulligali med alle slags lenker: store og små lenker, pyntelenker og klirrelenker. Og de tevlet og tevlet om hvem som fikk til mest tulligali med lenka si.

Men de som bestemte i Lenkeklubben ville bestemme også over tulligali-leken. Så de lagde protokoller der det sto hva lenkene hadde lov til å gjøre og hva de ikke hadde lov til å gjøre i leken.

Og de som bestemte i Lenkeklubben fanget og temmet en Stor-Gekko til å passe på tulligali-folket, at de gjorde som Lenkeklubben hadde bestemt. Stor-Gekkoen, hvis du ikke vet det, er et kjempedigert uhyre som har tre hoder som hvert kan brøle så det går kaldt nedover ryggen på den som hører brølet. Det største hodet til Stor-Gekkoen kan bite hodet av folk, og det mellomste hodet kan knuse det mellom tennene sine, mens det minste hodet spytter det ut igjen. Ingen var sikker på om Stor-Gekkoen virkelig hadde bitt hodet av noen noen gang, men de var veldig redde for Stor-Gekkoen.

Og hver gang noen av tulligali-folket ville snakke med de som bestemte i Lenkeklubben, måtte de forbi Stor-Gekkoen, og da ble de veldig skjelvne i de små tynne bena sine. Så de torde nesten aldri snakke med de som bestemte i Lenkeklubben. Så hver gang de var sinte på Lenkeklubben, og det var det ofte noen som var, så hoppet de opp og ned og skrek en stund i stedet.

Det tulligali-folket oftest var sinte på Lenkeklubben for, var at Lenkeklubben bestemte hvilken legering lenka måtte være lagd av for at den kunne bli kåret til ”Mesterlenke i tulligali”. For det var en kåring som tulligali-folket satte stor pris på. Og ofte var de sinte over at sjefene i Lenkeklubben ville bestemme over hvilken måte tulligali-folket skulle leke på. Og noen ganger ble de så sinte og hoppet så mye opp og ned og skrek så lenge at de ikke fikk tid til å øve med lenkene sine, og da ble de ikke så flinke når de tevlet, og da ble de enda sintere. Det var mest de som nettopp hadde begynt å leke tulligali som ble mest sinte. De som hadde lekt en stund, hadde gitt opp. De visste om Stor-Gekkoen og skalv litt når de tenkte på den.

En dag kanskje noen av tulligali-folket kommer på hvordan de skal komme seg forbi Stor-Gekkoen. Eller kanskje noen kommer på at de kan sette seg ned og snakke fornuft med de tre hodene til Stor-Gekkoen, ett for ett. Eller kanskje noen rett og slett finner ut at de kan fange og temme sin egen Stor-Gekko og la den slåss med Lenkeklubben sin Stor-Gekko. Eller til og med noen finner ut at de kan lage sin egen klubb der de kan leke med lenkene sine.

Men kanskje de egentlig synes det er morsomt å hoppe opp og ned og skrike en stund når de er sinte, så da gjør de vel det da. Og snipp snapp snute så var eventyret ute…..