Stilarter


Historismens stilarter
Ca. 1850-1900

Oscars gate
Oscars gate 25 - 31. Homansbyen i Oslo. (Foto: Oslo bymuseum)
Homansbyen
Oscars gt. 25 i Homansbyen.
Ca. 1860. (Foto: Homansbyens vel)

 Historisme betegner i arkitekturhistorien den retning som står i full flor omkring midten av 1800-tallet, og er enerådende sekelet ut. Perioden er ikke karakterisert av en enhetlig stil, men av et stilmangfold som omfatter trekk fra både klassisk og middelaldersk stiltradisjon. Her i landet får vi også inn nasjonale trekk i arkitekturen i denne perioden. For å finne et noenlunde dekkende uttrykk for periodens stilpluralisme blir betegnelsen historisme ofte brukt.
På 1800-tallet utkrystalliserte det seg to hovedretninger innen arkitekturen. Den ene som kan kalles den romantiske nygotikk, har sin rot i middelalderens romanske og gotiske arkitektur. Den andre kalt den klassiske nyrenessanse har antikken som forbilde.
Øverst på denne siden finner du et bilde av en husrekke i Homansbyen i Oslo. Som du kan se opptrådte de nevnte stilretningene side om side. I dette området finner vi villaer i tysk middelalderstil, italiensk renessanse, fransk chateau-stil, og noe så eksotisk som maurisk stil. Dette var helt i tråd med historismens idealer og det øvre borgerskapets smak på denne tiden. Den romantiske nygotikk har middelalderens arkitektur som kilde. Den romanske og gotiske arkitektur legger grunnlaget for den nye stilretningen, og særlig den sistnevnte blir populær i Norge. Romantikkens ideal var et ønske om liv, lys, skygge, asymmetri, overraskelser, rytmiske grupperinger og uforutsigbarhet. Den gotisk inspirerte arkitekturen oppfyller mange av disse idealene samtidig som den spiller på følelser. For den klassiske nyrenessanse var aspekter som symmetri, horisontalitet og en logisk klarhet i byggverkets organisering viktige grunnelementer. Den klassiske retningen tok utgangspunkt i det hensiktsmessige som kunstformens forutsetning og den var fornuftsbasert.

Villaarkitektur i mur og tre
Dersom man skal få et overblikk over historismens stilarter i Norge kan det være en god ide å ta seg en tur til Nygårdshøyden i Bergen eller til Homansbyen bak slottet i Oslo. Bygningenes stil i disse områdene var ofte knyttet sammen med hva eierene ønsket å signalisere til omverdenen, forhold som økonomi, motesvingninger, politiske hendelser, samfunnsforhold, tekniske muligheter og arkitektens preferanser spilte også inn. Blant historismens uttall av stilarter var det mye å velge mellom.
Homansbyen med Josefine gate og Oscars gate representerer det fornemste bidraget i utviklingen av urban boligkultur på 1800-tallet. Byggingen ble iverksatt av brødrene Homan som eide grunnen, og utformet i alt vesentlig av arkitekt Georg Andreas Bull, Ole Bulls yngre bror. Bull hadde studert både i Hannover og Berlin og behersket både det klassiske og middelalderlige formspråk.

Området bak Slottet ble belagt med strenge servitutter som skulle sikre dets villamessige karakter og holde ervervslivet på avstand. Den gamle forening av bolig og næring var forlengst opphørt å eksistere, og dertil hadde byen fått en ny sosial klasse av borgere som var respektable enda de ikke hadde egen bedrift å skjøtte i det hele tatt, såsom universitets- og departementsfolk. Husene er alle en- eller tomannsboliger som ligger godt tilbaketrukket fra gatene. Eksteriørmessig er de fleste forskjellige hva stilart angår, men er stort sett tegnet av samme arkitekt, G.A. Bull.

Villaen over alle villaer fra denne tiden er Ole Bulls Alhambra på Lysøen, sør for Bergen. "Villa Lysø" ble oppført i 1872 med von der Lippe som arkitekt, og senere utvidet i 1905. Allerede i 1860 hadde Ole Bull vært i kontakt med arkitekten fordi han ønsket å bygge en villa i maurisk stil. I "Villa Lysø" finner vi hele historismens dekorglede og sans for ytre virkemidler. De mange mauriske motivene smelter sammen med middelalderske innslag til et fascinerende hele, og den blå løkkuppelen "avgiver den fortræffeligste Røgepavillon". Vi står overfor et arkitektonisk monument hvor internasjonale stilideer er sprunget ut av en kunstners sinn og flettet sammen med arkitektens hånd til et av historismens høydepunkter i Norge - et av de mest personlig pregede uttrykk i norsk villaarkitektur i 1800-årene, om ikke det mest særpregede av dem alle.

Lysøen
"Villa Lysø". Ole Bulls villa syd for Bergen. Oppført i 1872 etter
arkitekt von der Lippes tegninger. (Foto: Museet Lysøen)
Justisbygningen"
H.J. Sparres Justisbygning.		 Monumentalarkitektur
På begynnelsen av 1860-årene var man ferdig med byggingen av viktige monumentalbygninger som slottet og universitetet. Disse bygningene representerte et farvel med senklassisismen i norsk byggekunst. De siste ti-år av 1800-tallet representerer et nytt trinn i utviklingen, både stilmessig og fordi man tar fatt på å bygge nye typer bygninger for andre formål. Innledningen av perioden preges av et stort prosjekt nemlig stortingsbygningen. Det ble invitert til arkitektkonkurranse og blant de innkomne forslag fant man nygotiske teglsteinsanlegg, forslag i nyrenessanse og endelig det seirende forslaget, en bygning med trekk fra forskjellige stilretninger.
Den dominerende hovedform på mange norske monumentalbygg senere i perioden går i retning av den italienske palassformen. Dette finner vi bla. i Adolf Schirmers skulpturmuseum (Nasjonalgalleriet) fra 1879-81. H.J Sparres Justisbygning som stod ferdig i 1903, bærer preg av italiensk renessanse, avstemt etter norske forhold.

Kilder: Odd Brochmann: "Stadskonduktøren G.A.Bull. Christiania i historismens år"
Stephan Tschudi-Madsen: "Veien hjem. Norsk arkitektur 1870-1914". Norges kunsthistorie bd.5 1981.

© Marianne L. Nielsen 1999.Oppdatert juni 2005.

Tilbake til A r k i t e k t u r