Stilarter-Sveitserstil

Stilarter

Sveitserstil ca. 1840-1920

Hotel Union.
Sveitserhotell fra 1891.

I løpet av første halvdel av 1800-tallet var mange europeiske nasjoner på jakt etter sin egen nasjonale identitet. I denne søken etter symboler å identifisere seg med, ble både nasjonenes fortid og fremmede, spennende og eksotiske kulturer undersøkt. I Norge søkte man bla. tilbake til den gamle folkekunsten for å finne en nasjonal byggekunst, men det var ikke her sveitserstilen fikk sitt utspring. Stilen hadde sitt opphav i Tyskland, hvor begeistringen for sydtyske og sveitsiske alpehus var vakt. Norge var under tysk kulturinnflytelse og hadde dessuten en beslektet trebyggetradisjon, så det var nærliggende at stilen raskt fikk fotfeste her hjemme. Den som introduserte sveitserstilen i Norge var slottsarkitekt Linstow. Når sveitserstilen ble så populær i Norge fra 1850-tallet skyldtes det at stilen kom i en tid med høykonjunktur og stor byggevirksomhet. Stilen spredte seg raskt, og dette forklares ofte ved generelle trekk i samfunnet og tiden, gode kommunikasjoner, tekniske nyvinninger og en begynnende serieproduksjon av bygningsdetaljer og dekor. Dertil kom århundrets medier på framvekst: aviser, nyhetsmagasiner og arkitekturtidskrifter, forsynt med xylografier som illustrerte de rosende omtalene av kirker, hoteller, bad, sykehus og fabrikker som var bygget i denne stilen. I siste del av århundret ble det også utgitt mønsterbøker for typehus.

Karakteristiske trekk ved sveitserstilen:

En av hovedtrekkene ved stilen er bruken av materialet, treets egenskaper blir fremhevet. Det er også karakteristisk at arkitektene og byggmestrene prøvde å tilpasse arkitekturen til vår hjemlige byggeskikk og tradisjoner.
Sveitserhuset hviler ofte på en høy kjelleretasje og er bygget i halvannen eller to etasjer. Vinduene er to- eller trefags, taket er bratt og utstikkende, og gavlene er massive med løvsagsarbeider eller annen dekor. Mange hus har glassverandaer, altaner, gavlkvister og et rikt utvendig dekorativt listverk. Prydmotiver i gavler er et annet sentralt trekk.
Man ønsket å eksponere bygningens konstruktive ledd, bla ved å skille - også farvemessig - bærende stolper, bjelker og sperrer fra fyllingene mellom dem.
Sveitserhusene ble panelt og nesten alle ble også malt. Panelet ble oftest malt i lyse, bleke okerfarger, mens alle konstruktive ledd, som belistning og etasjeskillere ble malt i mørkere farger, f.eks brunt, eller mørk- og olivengrønn. Utskjæringer i rekkverk, gavler og andre steder ble skilt ut og fremhevet i en mellomfarge. Etter 1860, da sinkhvitt kom i produksjon, ble mange eldre hus malt hvite, med kontrastfarger på listverk og dekor.

Sveitserstilen var ikke en typisk overklassestil, men noe som passet like godt til arbeiderboliger, stasjonsbygninger, villaer, fjøs og turisthotell. Hustypen og stilen lå også godt til rette for serieproduksjon. Maskiner og elektriske sager gjorde det mulig til en viss grad å masseprodusere deler av de ressurskrevende dekorative elementene som stilen krevde.
Fra sveitserstilens inntreden i Norge i 1840-årene og frem mot århundreskiftet utviklet stilen seg gradvis. Fra til å begynne med å være en importert stil fra Tyskland og de sveitsiske alper, forandret stilen seg her hjemme til å bli mer norsk. I løpet av hele siste del av 1800-tallet ønsket man å utvikle en trestil som var mer norsk enn de hittil importerte stilene. Det tok imidlertid mange år før man så konkrete resultater av dette. Mot slutten av århundret resulterte dette imidlertid i dragestilen, som umiskjennelig hadde norske særtrekk.

Kilder: Truls Aslaksby: "Den nye træstilen", Fortidsvern 1/84. Ruth Hamran: "Sveitser-Huse", Fortidsvern 1/84.
Drange, Arnesen, Brænne: "Gamle trehus - historikk, reparasjon og vedlikehold", Universitetsforlaget. 1992.

Tilbake til A r k i t e k t u r